Karl-Petter Nordby var oldermann i Oslolauget fra 1976-1982.
Etter lærdom fra tyske handelsmenn ble det første norske bakerlauget opprettet i Bergen. Siden vokste flere bakerlaug fram, og formet bransjen til det den er i dag.
Kilde: Store norske leksikon
– Her har jeg vært noen ganger, sier Karl-Petter Nordby (85) like etter at han har entret den ærverdige, gamle laugssalen i annen etasje i Rosenkrantz' gate 7 i Oslo.
Komfortabelt setter han seg ned i oldermann-stolen midt på bordoppsettet i hestesko, slik han har gjort så mange ganger før. Opplyst av store lysekroner og buede sprossevinduer i murveggene, strømmer minnene på om både laugsmøter, PR-kriser og juletrefester.
– Min taktikk var å ha med meg de verste bråkmakerne i styret, for da måtte de moderere uttalelsene sine litt og vi hadde kontroll på dem, forteller Karl-Petter Nordby om tiden som oldermann i lauget.
Han startet som styremedlem, før han ble viseoldermann og til sist oldermann fra 1976 til 1982, i bakernes Oslo-laug. Hans viktigste oppgave var å holde styr på medlemmene, samtidig som lauget engasjerte seg i forhandlinger rundt lønn, arbeidsvilkår og melpriser. Senere klatret han rangstigen også i BKLF, helt opp til presidentvervet. Det hele startet da han selv kom inn i baker- og konditorbransjen, der han var i 55 år fra 1959. Underveis i karrieren overtok han familiebedriften Baker Nordby, som tredje generasjons driver. I dag er det hans sønn og svigerdatter som driver forretningene videre, og ett av barnebarna er blitt bakermester.
En av bruduljene Nordby husker, var da baker Albert i Kristiansand startet å selge «Kronekneipen», etter at han hadde anskaffet en tunnelovn som gjorde produksjonen raskere.
– Dette spredte seg, og det det ble fullt priskaos rundt omkring. Vi var også veldig kreative og oppdaget at vi kunne ta en helt annen pris om vi satte «spesial» foran produktnavnet. Så var det tider bakerne var strengt prisregulert av myndighetene. Da bakte vi lite av de prisregulerte varene vi var pålagt å ha. Da det var utsolgt, hadde vi nok av de andre varene i hyllene, forteller han.
En annen stor sak var da Oslo-lauget lanserte «Husmorbrødet». Dette brødet ble markedsført som sunt for gravide og helsebevisste kvinner fordi det var ekstra grovt med hvetekim.
– Det ble en fiasko fordi folk spiste det varmt og fikk vondt i magen. Dette kom i avisene, og jeg måtte ut og råde folk til å ikke spise det varmt. Grovt brød blir tyngre i magen, det var vel derfor det gikk galt, forteller Nordby.
Styret i Oslo-lauget ved 280-årsjubileet i 1981 bestod av, sittende fra venstre: Per Samson, Svein Flesland (sekretær), Karl-Petter Nordby (oldermann), Bjørn Sig. Bratsberg og Arild Berg. Stående fra venstre Harald Fadum, Hans Østby, John Møllhausen og Arne Slattum.
Mens det i mange år var landets eldste bakerlaug i Bergen som hadde den sterkeste stemmen, fikk Oslo-lauget gradvis mer tyngde, ettersom de viktige forhandlingene om lønn og melpriser ofte foregikk i hovedstaden.
– Oslo hadde også et rikt laug. Det skyldtes nok blant annet at de to største aksjeeierne i Idun, Oslo-bakerne Samson og Baker Hansen, bestemte at for hver kilo gjær som ble solgt til bakerne, skulle to øre trekkes fra. Det ene øret gikk til landsforeningen (BKLF) og det andre til Oslo-lauget, forteller Nordby.
De tyske handelsmennene, hanseatene, brakte sin laugstradisjon med seg til Norge og Bergen. Da bakerne etablerte sitt norske laug i Bergen, sørget de for privilegier som sikret datidens 16 norske bergensbakere. Byen skulle ikke kunne ha mer enn 20 bakere, og disse ga seg selv gode vilkår og ansatte bakersvenner i bakeriene sine.
Eksempler på bransjeprivilegier var enerett til å selge brød til tyskerne på Bryggen, mens det var forbudt for utlendinger å selge brød i gatene. Hvis en mester, svenn, dreng eller noen i deres familie døde og avdøde ikke var i stand til å bekoste begravelsen, ble utgiftene dekket av lauget. Samtidig var «laugsbrødrene» forpliktet til å følge liket til graven. Også ved sykdom skulle laugskassen tre støttende til ved behov. Det var forbudt for fremmede, gifte bakere å slå seg ned i byen «dersom de var fordrevet fra sitt fedreland eller annetsteds fra».
Laugssalen i Oslo eies i dag av Oslo Håndverks- og Industriforening. Veggene er dekorerte med motiver fra en rekke gamle håndverksyrker. Tidligere oldermann i Oslo Baker- og Konditorlaug, Karl-Petter Nordby, har tatt plass i lederstolen han satt i for 42 år siden.
– For å komme seg inn i driften av et bakeri måtte man gifte seg med noen som eide et bakeri, forteller direktør i BKLF, Gunnar Bakke.
Først da Håndverksloven kom, ble det fritt for alle å åpne bakeri og laugene skulle avvikles. Unntaket var bakerlauget i Bergen, fordi det var så stort.
– De hadde avtale med kongen om at de kunne videreføre rettighetene sine fram til alle mesterne og deres koner var døde. Det varte fram til 1894, forteller Bakke.
Da laugene ble oppløst, startet organisasjonsarbeidet i stedet. Først organiserte bakersvennene seg og dannet forening. Først i 1898 fikk vi den første nasjonale bakerforeningen, dagens BKLF.
– En møteinvitasjon ble sendt til 49 byer. Flere kom sjøveien, og i møtet ble bakerloven behandlet og vedtatt. Bakersvennene fikk rett til kortere arbeidsdager og til å slippe nattarbeid, sier Bakke.
De første årene med foreningsliv sto arbeidsregulering øverst på blokka. Senere ble det mer aktuelt å se på samarbeid, lønn, utdanning og andre forhold som kommer hele bransjen til gode. Bakere og konditorer slo seg sammen til én stor landsforening etter store diskusjoner på landsmøtet i Trondheim i 1964.
I dag er det kun 5-6 aktive bakerlaug her til lands, ifølge Bakke. I tillegg til er det en del "sovende" laug.
– Laugene har mistet flere av sine funksjoner. Det er ikke lenger så relevant å samles fysisk for å utveksle erfaringer og ha sosialt samvær med bransjevenner, slik det var før. Nå møtes vi på andre måter, konstaterer Bakke. Han tror laugshistorien har forlenget baker- og konditorfaget.
– Det er bra at hvem som helst kan lære seg faget, men vi er opptatt av at baker bør være en beskyttet tittel. Slik det er nå kan hvem som helst kalle seg baker, uten å ha formell utdanning. En bensinstasjoner kan si de har eget bakeri fordi de varmer ferdige bakervarer i ovnen. Det er resultatet av at alle får drive med alt. Jeg tror historien har bidratt til at vi fortsatt har fokus på faget. I tillegg er det viktig at det eksisterer en forening i dag, der vi blant annet jobber mye med kompetanseheving, i stedet for å gjøre det lettere å bli baker og konditor, sier Bakke.
